Tidlig en februarmorgen i det Herrens år 1692 stevner en fembøring ut fra Grønøy i Meløyfjorden. Ombord er Karsten Jenssøn, Lars Styrkerssøn, Styrker Olufssøn og Lars Larssøn på vei sydover til de forskjellige "salgsmarkedene" langs trønderlagskysten for å drive handel. De har god bør og håper på og nå frem til borgerleia ved Fjølvika i Gravik, hvor det er overnattingsmuligheter. Syd av Kvaløy begynner imidlertid mørket å senke seg. Ettersom de er i ukjente farvann blir de enige om å søke inn til Melstein, hvor de har hørt det bor en oppsitterfamilie, for å be om losji for natta. Familien er Sjur Paulsen, kona Anne Pedersdatter og fosterdatteren Anne Jonsdatter. Her opphører alle spor etter de fire.
Sommer og vinter går og ingen hører noe mer fra dem. Hjemme på Grønøy begynner Karstens far, Jens Sørenssøn, å bli engstelig for at noe alvorlig kan ha skjedd og setter i gang etterlysning langs kysten etter båt og mannskap.
I mellomtida var det oppstått noe bygdesnakk om at et forlis skulle ha funnet sted ute ved Melsteinen. Ryktene når omsider frem til Eiternes, hvor bondelensmann Hans Salomonssøn Blix holder til. Ettersom forliset ikke er blitt innberettet til myndighetene finner han det presserende å få brakt klarhet rundt dette. Loven har klare direktiver om skipbrudd.

"Hvis noen skibbrudne blir berøvet sitt gods og ille medhandlet og dette holdes skjult, slik at gjerningsmannen ikke straks blir funnet, da skal samtlige beboere innen et område av o.s.v. være solidarisk medansvarlig for skaden."

2. oktober samme år blir Sjur og kona Anne, innkalt til høsttinget på Eidshaug, anklaget for å ha skjult vrakgods. Hun nekter å bli med Sjur innover og ber han si at hun var blitt syk og ute av stand til å bli med. Det ender med at han reiser inn til Eiternes alene. Under avhøret forteller Sjur at han under en rotur, en fredagsmorgen året før, var kommet over en fembøring som lå kantret på ei fles like utenfor Melsteinen. Båten hadde fått en del skader, men etter et svare strev hadde han greid å få den til land. Senere samme dag hadde han tatt seg en tur nede til stranda for å lete etter rekved og funnet noe vrakgods som lå og drev i fjæra. I den tro at tingene hadde tatt skade av sjøvannet, kastet han det på sjøen igjen, men strømmen førte det tilbake mot land. Ettersom det var umulig å bli kvitt tingene, hadde han derfor å samlet sakene sammen og lagt det i naustet. Mye tydet på at myndighetene betraktet saken som et vanlig skipsforlis og at Anne og Sjur ville bli tiltalt for å ha skjult vrakgods. Straffen for forbrytelser av denne karakter var som oftest bøter, men siden kona Anne ikke var møtt frem, ble det berammet et nytt avhør 12.januar 1694.
Dagen etter avhøret kom Jørgen Sjurssøn, en bekjent fra naboøya, på besøk og Sjur betror seg til han om forliset ute på skjæret og om vrakgodset, men holder tett om hva som virkelig hadde skjedd. De ble enige om å gjemme sakene ute på Gimsen hvor han bodde til det var blitt roligere rundt ryktene. Mens de holder på med å trekke vrakgodset på land kommer nok en nabo, Thorber Jonssøn, på besøk. Han blir nysgjerrig og spør kameratene om hvordan de har fått tak i alt godset. De to ser ingen annen utvei enn å innvie Thorber i hemmeligheten. Men den virkelige sannhet er det bare Sjur som kjenner til. Søndag, dagen etter, ble Thorber med Sjur tilbake til Melsteinen. I løpet av natta blir de tre enige om hvordan de best kan skjule sporene etter forliset Vel tilbake på Melsteinen hogger de opp båten til brensel og deler det mellom seg. På dette viset fjernet de sporene av at båten hadde vært på øya. Som takk for hjelpen får de to naboene seglet fra fembøringen. Dette kan fra Sjurs side ha vært et listig trekk. Ved å gi dem seglet ble de sterkere bundet til vrakplyndringen, og tvunget til å tie om det som var skjedd.
Dagen kommer hvor det nye avhøret skal finne sted og de møter til avtalt tid på vintertinget. Sjur aner fred og ingen fare. Han tror myndighetene fremdeles betrakter det hele som et forlis. Men da får han seg et støkk i livet. Siden forrige avhør har det skjedd et gjennombrudd i etterforskningen. Som hovedvitne møter Anne og Sjurs 13 - 14 årige fosterdatteren Anne Jonsdatter frem. Hun hadde bodd på Melsteinen i den tida forliset skulle ha funnet sted, men i frykt for at fosterforeldrene skulle bringe henne til taushet hadde hun rømt inn til fastlandet. Dessuten var en av de savnedes far, Jens Sørenssøn, til stede. Fosterdatteren kommer med en grufull avsløring.

Avsløringen
    En februarkveld for snart to år siden var fire sjøfolk kommet til øya og spurt om nattelosji. De var blitt invitert inn i stua for å varme seg. Mat hadde det vært smått med, men den ene av dem hadde fått litt "syre" (surmelk blandet med vann og flatbrød)   før de ble vist ut i løa hvor de skulle ligge. Utpå natta hadde hun våknet med at Anne og Sjur sto opp. I lyset fra glørne i peisen så hun dem ta hver sin øks i det de listet seg ut gjennom døra. Kort etter hørte hun et hjerteskjærende skrik fra løa. Skrekkslagen hadde hun hoppet ut av senga, løpt ut på plassen for å se hva som foregikk. I den mørke februarnatta hadde hun sett to skikkelser komme slepende med en mannskropp imellom seg, for så å forsvinne i mørket. Litt etter dukket de frem igjen og hentet nok en person. Dette gjentok seg to ganger til. Skrekkslagen hadde hun gått inn lagt seg igjen. Neste morgen gjorde hun en uhyggelig oppdagelse. Ute på plassen kunne hun konstatere en mengde blodspor og da hun spurte Anne hvor disse kom fra hadde Anne svart illevarslende; "Hvis dette kommer noen for øre slår vi deg i hjel."
    Under hele avhøret av fosterdatteren forholder Sjur seg rolig. Ille til mote sitter han og hører på hva jenta har å fortelle og skjønner dette vil bli hans endelikt. Omsider er hun ferdig med forklaringen. Det er tydelig Sjur føler et sterkt behov for å lette sin samvittighet. Lavmælt innrømmer han ugjerningen. og ønsker å forklare seg. Dempet begynner han å fortelle: Etter at de fire var hadde en grufull tanke begynt å ta form, men skulle den lykkes, måtte de fire ryddes av veien. For at ingen skulle fatte mistanke om at noe var på gang viste de mine til slett spill. Før de gikk og la seg om kvelden hadde de stilt to økser like ved døra, slik at de lett kunne finne dem i mørket. Ut på natta står de opp igjen. I ly av mørket sniker de seg bort til løa, stopper opp utenfor for å høre om mennene har sovnet. Alt virker rolig. De er nok trette etter den lange sjøreisa. Lydløst lister de seg inn på byttet. I det svake lyset kan han se silhuetten av Anne med hevet øks, klar til hugg. En knasende lyd høres i det hun treffer den første. Han handler lynraskt. Hogger til og treffer den andre i brystet. Fra øyekroken kan han se hun treffer den tredje. I det samme merker han den siste av mennene har våknet og er i ferd med å sette seg opp. I sin iver etter å få det overstått, treffer han ikke ordentlig. Mannen setter i et smerteskrik skrik, men Anne er over han som et rovdyr og gir han banehogget. Den blodige massakren er over like fort som den begynte. Etter å ha sanset seg, begynner de å slepe likene ut av løa for å kvitte seg med dem. I nærheten av stua er en myrkulp hvor Anne mener det burde være en bra plass å gjemme likene. To av likene blir dumpet i kulpen, men til sin forskrekkelse oppdager de at kroppene ikke vil synke. Panisk begynner de å presse likene ned i myra. Omsider blir de borte. De to siste kastes derfor i sjøen, på sida ut mot storhavet. Etter likvidasjonen går de hjem og legger seg. Neste morgen er de tidlig oppe for å gå gjennom tingene. Perplekse blir de sittende å betrakte byttet. Den masse tekstiler, sengetøy. m.m., men det enorme pengebeløpet er det som overrasker mest. Med skjelvende hender begynner Anne å telle og den nette sum av over 320 riksdaler kommer for dagen. Med en slik formue på kistebunnen kan de se fremtiden lyst i møte. Vel fornøyde stabler de byttet nede i naustet. For å skjule udåden tar Sjur øksa med ned til båten og gjør en del skader på den, slik at det ser ut som om den har vært i havari, i tilfelle det blir spørsmål om noe på et senere tidspunkt. Etter Sjurs tilståelse henvender fogden seg til Anne for å høre hennes fremstilling. Hun derimot viser seg å være et stridig kvinnemenneske og benekter trassig et hvert kjennskap til hendelsen. Hun har ei hørt eller sett noe til de fire karene det er snakk om, og at det er blitt begått noen drap på øya har hun ingen kjennskap til. Til tross for ektemannens tilståelse hevder hun bestemt at hun er uskyldig. Retten har imidlertid sikret seg prov på at hun skal ha hatt et større pengeforbruk enn hva som normalt er for en oppsitterfamilie etter det såkalte forliset skulle ha funnet sted. Til slutt må hun erkjenne å ha vært delaktig i å bryte opp bagasjen til mennene, men drap benekter hun hårdnakket. På bakgrunn av Sjurs tilståelse, samt opplysninger som var kommet frem under avhørene finner retten dem skyldige. Dom vil bli avsagt 15. januar.

15.januar 1694 Oppgjørets time.
Jørgen Sjurssøn og Thorber Jonssøn bringes frem for fogden Jens Olssøn som kunngjør rettens beslutning. Den finner ingen formildende omstendigheter ved deres deltakelse, i og med de har vært med på å hogge opp båten og dele vraket med de to andre tiltalte. Som det fremgår av rettsdokumentene fra Namdalen Sorenskriveri;

"at dennem efter lofen maa lide for deris kiøb Slagning med Røfvere og Ransmænd, Nembl. Sjur Paulsøn och Anne Pedersdatter. Efter Lofens formeld at bøde til Hans Mayst. 6 lod sølf och udj. domb och Skriver med processens bekostning der udj 3 riksdaler. Och at betale til Jens Sørenssøn som beta baad der efter voris Sigelse 2 riksdaler".

Fogden kaller så frem Anne og Sjur. Han gjør dem kjent med at tiltalen lyder på overlagt drap og røveri. I domspremissene hersker det ingen tvil om motivet. Drapene var begått for vinnings skyld og retten betrakter dem som grådige og morderiske samfunnsfiender. Retten finner det derfor nødvendig å anvende lovens strengeste straff til skrekk og advarsel for andre som måtte ha lignende planer. De dømmes i henh. til Christian Vs lov 6. Bog 16. Kap. Art. 1 og 2  til  Hjul og steile  
Steile var et horisonttaltliggende hjul plassert på en pel. Her ble likene lagt, enten i sin helhet eller partert, til føde for fuglene. Som en skjerpet straff i spesielle tilfeller ble forbryteren radbrukket før han ble lagt på steile.
    En hver sak kunne ankes fra underretten til en høyere domstol. I Anne og Sjurs tilfelle ble saken anket inn for lagtinget. Dette førte til at de ble overført til rådstua i Trondheim. Arrestlokalene på den tida var som oftest innmurte jordhull eller mørke, fuktige og trekkfulle kjellere. Det var ikke uvanlig at fanger døde av sult og kulde, eller tok sitt eget liv under fengselsoppholdet. Under slike forhold fengsles Sjur og Anne i påvente av en ny rettssak. Fengselsoppholdet må ha vært en har påkjennelse for dem, med mange forhør hvor myndighetene forgjeves prøver  å presse dem til å komme med en tilståelse. Det er mye som taler for at fengselsoppholdet har hatt en nedbrytende effekt på deres vilje til å forsvare seg, spesielt for Sjurs del. Kanskje hadde han fått den oppfatningen at et kort møte med bøddelen var å foretrekke fremfor et langvarig fengselsopphold. Anne har også etter alt å dømme fått hard behandling. I følge rettsdokumentene innrømmer hun overfor byens vektere (vogtere) nede på cella å ha gitt en av de drepte en tallerken "blende", samt tatt i forvaring en del penger. Under rettsavhørene derimot trekker hun tilståelsen tilbake.
    21. mars sender Trondheim lagting en henstilling til fogden i Namdalen, ber om en ny åstedsbefaring på Melsteinen, og at fogden eller en kommisjon bør foreta en ny undersøkelse av det myraktige tjernet sydvest av stua. Brevet blir aldri besvart. Formodentlig betrakter fogden og lensmannen saken som avsluttet fra deres side.
    5.mai samme år sendes et nytt brev nordover fra Trondheim, hvor lagretten bebreider fogden for mangelfull og dårlig oppfølging av saken;

"ved iche verred saa flittig och omhyggelig som de billingen burde, och som Retten aff dennem haffde forvendtet."

    Videre blir fogden informert om at Anne og Sjur er avgått ved døden innen lagretten rakk å forkynne dem dommen. Retten er imidlertid av den oppfatning at underrettens dom bør opprettholdes og det framheves at likene bør plasseres på et egnet sted til offentlig beskuelse, til skrekk og advarsel for andre med forbryterske hensikter. Men ettersom de begge er avgått ved døden bør en avvente Hans Majestets avgjørelse om hvorvidt dommen skal fullbydes.

Trondheims lagtings Justisprot. avdekker imidlertid at de endte på hjul og steile og at det 14. august 1694 henstilles til byens "rakker" om å fjerne likene og begrave dem på Galgebierget ettersom de ikke kunne gravlegges i vigslet jord. Galgebierget var på den tiden byens rettersted og lå rett utenfor bymuren ved foten av Steinberget i bydelen Ila.

Tilbake til indeks

Hjul og steile var en skjerpet dødsstraff som ofte anvendt ved grove forbrytelser og
først og fremst i forbindelse med radbrekking. Denne foregikk ofte med et tungt hjul,
slegge eller ei tung klubbe, og når den dødsdømtes lemmer var sønderbrutt, ble kroppen
tvinnet inn i ekene på hjulet som så ble anbrakt vannrett på en stolpe ( steile ) og plassert
på et sentralt sted til skrekk og advarsel for andre kriminelle.
Hjulet var et kjerrehjul, ca 2 m. i diameter. Her døde så forbryteren, hvis ikke bøddelen
på forhånd hadde gitt vedkommende nådestøtet enten med en dolk eller ved å knuse
brystkassen på brottslingen    .
Også ved andre former for henrettelser kunne det forekomme at delikventen ble lagt
på steile som en skjerping av straffen og for å understreke det vanærende ved den

opp