Amaldus Nielsens plass

Amaldus Nielsen

Til å begynne med var plassen å betrakte som en fyllplass, men i 1916 ble stedet opparbeidet for å brukes til torghandel, basert på frukt og grønnsakshandel. Torget het på den tiden Professor Dahls Plads. Torvhandelen opphørte kort tid etter

Etter et bystyrevedtak i 1934 ble det vedtatt å endre navn på stedet. Plassen fikk navn etter maleren Amaldus Clarin Nielsen. (1838-1932), født i Mandal .Han fikk sin utdannelse i København og var elev av Hans Gude  i Düsseldorf. Nielsen malte realistiske, intime landskapsbilder og er fremfor noen kalt "Sørlandets maler".   Men gammel vane er vond å vende og plassen omtales fremdeles av mange som Vestkanttorget.

               Hans Gude                                                             Tilbake

Bergsliens gate

  Fra 1891 til 1901 gikk gaten under navnet "Firkanten". Nåværende navn ble vedtatt etter et bystyrevedtak i 1934. Bergslien er kjent for bl.a. "Carl Johan" monumentet foran Slottet, Wergelandstatuen på Eidsvolls plass og  statuen av Johs, Brun ved Bankplassen.

Tilbake

Tilbake

Dronning Astrids gate

Tilbake

                          Eilert Sundts gate   

Fearnleys gate

Oppkalt etter landskapsmaleren Thomas Fearnley i 1879. Han var født i Halden i 1802. Elev av Krigsskolen og tegneskolen i Christiania. Fearnley studerte under Fahlkrantz på akademiet i Stockholm. Bortsett fra mange studiereiser i Norge oppholdt han seg til stadighet i utlandet. På en sommerreise i Norge i 1826 traff han I. C. Dahl og ble senere hans elev i Dresden. Dahls naturalistiske innstilling fikk stor betydning for Thomas Fearnley.
Fearnley er ved siden av I. C. Dahl en av sin tids betydeligste norske landskapsmalere.
Levde (1802-1842)

Tilbake

Gydas vei

Navn etter Gyda, datter av kong Eirik, som i følge Snorres kongesaga egget Harald Hårfagre til å samle landet til ett rike. I følge tradisjonen skal dette ha skjedd ved slaget i Hafrsfjord i år 872. Det står skrevet; Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter av kong Eirik fra Hordaland. Hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de frem med sitt ærend for henne. Hun svarte som så at hun ikke ville kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre enn noen få fylker; "og jeg synes det er underlig", sier hun, "at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala." Gyda talte til sendemennene og ba dem ta de ord med til kong Harald, at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone. Hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som Eirik og Gorm. Først da mener jeg at han kan kalles folkekonge."

Beretningen om Gyda har tvilsom historisk verdi.

Tilbake

Hjelms gate

Gaten het opprinnelig Hielms gate og er oppkalt etter advokat og politiker Jonas Anton Hielm. Hielm satt på Stortinget fra 1830 til 1842. Han var den liberale opposisjonens ledende repr. og er kanskje best kjent for forslaget om eget norsk handelsflagg.
Levde (1782 - 1848)

Tilbake

Ingelbrecht Knudssøns gate

Gaten er oppkalt etter odelstingspresident og sorenskriver Ingelbrecht Knudssøn. Han var bl.a. representant for Kr. sund N og Molde fra 1810.
Levde (1776 - 1826)

Tilbake

Kirkeveien

Oppkalt i 1855 etter Vestre Aker kirke. Før dette var den bare bygdevei mellom Skarpsno og Ullevål gård. Strekningen fra Valkyriegaten til Vestre Aker kirke var til et stykke opp i vårt århundre en smal bjerkeallé med bare noen få små hus. I dag er den en av de mest trafikkerte gatene i Oslo og en viktig gjennomfartsåre for de vestlige bydeler.

                 Tilbake 

Maries gate

Oppkalt etter Marie Samson. Datter av postmester Wichmann i Oldesloe i Schleswig Holstein. Hennes mann Loui Samson kom til Norge og startet salg av klær. Sønnen Wilhelm Samson var gründeren av bakerbedriften Samson. Maries mann Loui Samson bygget og eide flere løkker i bydelen, som han senere solgte. Han var bl.a. eier av Samsonløkka.
Gatene Samson bygget hadde som oftest navn etter kvinnelige familiemedlemmer. I dag er det bare Maries gate som er tilbake av dem.
Levde (1839 - 1918)

Tilbake

Nordraaks gate

Nordraak ble født i Christiania 12. juni 1842 og vokste opp i St. Olavs gate 27. Tross sitt korte liv rakk han og skrive en rekke komposisjoner. Mest kjent er han nok for å ha satt musikken til nasjonalsangen vår "Ja, vi elsker" og "Det ligger et land " for mannskor, med tekst av Bjørnstjerne Bjørnson.

Nordraak døde i Berlin 20. mars 1866,

Det har vært antydet at Nordraaks gate kan være oppkalt etter komponistens far, malermester Georg Marcus Nordraak.ettersom mange av gatene i strøket har navn etter malere.

Tilbake

Ole Vigs gate

Gaten har navn etter forfatteren, læreren og redaktøren Ole Vig. Han skrev bl.a. "Blandt alle lande i øst og vest". Han arbeidet som lærer i Kr.sund N og redaktør i "Folkevenner" fra 1851 til 57.
Levde (1824 - 1857)

Tilbake

Professor Dahls gate

Etter et bystyrevedtak i 1934 ble det bestemt å gi gaten navn etter Johan Cristian Dahl
(1788 - 1857)

Han ble født i Bergen og er en av Norges største kunstnere, ofte kalt "den norske malerkunstens far" og i sin samtid en av de sentrale skikkelser innen det romantiske landskapsmaleri i Europa. Han var sønn av en sjømann, fisker og fløttmann i Bergen og begynte 1803 i lære hos malemester J. G. Müller hvor han utførte veggdekorasjoner med byprospekter og fikk sitt svennebrev i 1809. På Lyder Sagens initiativ ble han i 1811 sendt til akademiet i København hvor han gikk hos C. A. Lorentzen og G. Haas og i 1814 vant den lille, i 1817 den store sølvmedaljen.
I 1818 slo Dahl seg ned i Dresden som ble hans bopel resten av livet, til tross for at han i 1828 ble tilbudt et professorat i København.
I 1826, året etter at han var blitt professor ved akademiet i Dresden, dro han på den første av fem

betydningsfulle Norgesreiser, over Oslo og Kongsberg til Telemark, og derfra over Hardangervidda til Hardanger. Via Voss og Nærøydalen fortsatte han til Ytre Kroken i Sogn, hvor han traff Thomas Fearnley.
Etter et opphold i Bergen reiste han tilbake til Dresden. Denne Norgesreisen hadde utløst en den kunstneriske evne, idet den ga han et konkret materiale for de norske landskap han fremfor alt drømte om å skape. På denne reisen utførte han en mengde friske akvareller og tegninger som han i flere år fremover kunne bygge på. Senere besøkte han Norge i 1834, 1839, 1844 og 1850 og hver gang dro han langs varierende ruter til Bergen og utførte studier til det beste i hans kunst. Selv om Dahls linje til en viss grad ble ført videre av elever som Fearnley, Baade, Balke, Calmeyer, Frich og Reusch måtte han i sine siste år se seg stilt i skyggen av düsseldorferne, som fikk en dominerende posisjon både i Tyskland og Norge.
Ved siden av Dahls store betydning som maler må nevnes den utrettelige innsats han gjorde for norsk kulturliv i det heletatt. Han tok initiativet til å stifte Kunstforeninger i Bergen og i Trondheim. Sto bak opprettelsen av Nasjonalgalleriet i Oslo og utførte et stort arbeid for å bevare våre fortidsminner. Det siste kom bl.a. til uttrykk i opprettelsen av foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring.

Tilbake

Riddervolds gate

Oppkalt etter biskop Hans Riddervold. Riddervold var født ved Åsgårdstrand og cand. Theol. i 1819,
sogneprest i Halden og Østre Toten, og biskop i Tr. heim fra 1843. Stortingsrepr. fra 1827, og stortingspresident i 1830 - 42 og 1848, kirke og undervisningsmin. i tiden 1848-49,1850-54 og 1855-72.
Hans pol. og geistlige virksomhet var preget av hans konservative livssyn, men han var ingen motstander av forsiktige reformer, Tildelt Storkors av St. Olavs Orden i 1859 og Borgerdådsmedaljen i gull 1869
Levde (1795-1876)

Tilbake

Schønings gate

Gaten fikk i 1879 navn etter historikeren Gerhard Schøning, som utga en rekke historiske verker. Schøning var rektor ved Trondhjem Katedralskole i 1751 og en av stifterne av Vitenskapsselskabet i Trondhjem. I 1765 forflyttet han seg til Sorø Akademi, hvor han arbeidet som professor i historie og veltalenhet. Gerhard Schøning levde 1722 - 1780

Tilbake

Tidemands gate

Gaten har fått navn etter maleren Adolph Tidemand
            (1814 - 76)

Adolph Tidemand ble født i Mandal og bror av jurist og departementsmann Emil Tidemand. På denne tiden fantes det ikke kunstskoler i Norge og bare 18 år gammel reiste han til København hvor han var elev av I. L. Lund ved kunstakademiet i fem år. Fra 1837 til 41 var han elev av Th. Hildebrandt og W. Schadow i Füsseldorf, hvor han ble ført inn på historiemaling og hvor han bl. a. malte Gustav Vasa taler til dalkarlene i Mora kirke. Sommeren 1841 reiste han til München og samme høst på en reise til Italia for å gjøre studier til en altertavle han var blitt bedt om å male for Vor Frelsers Kirke. Disse studiene ble av stor betydning for hans utvikling som figurmaler, men da Tidemand kom hjem i 1842 ble altertavlebestillingen annullert, fordi han ikke ville følge henstillingen fra Kunstforeningen med Welhaven i spissen om å utføre arbeidet i utlandet. Skjønt han på denne tiden arbeidet med flere historiske motiver, gikk han etter hvert over til folkelivsskildringer, som var kommet på mote. Sommeren 1843 og 44 dro han på en studiereise i Norge, noe som åpnet hans øyne, ikke bare for norsk folkeliv, men også for antikvariske motiver, slik som stavkirker, røkstuer og middelaldersk inventar, noe han etter hvert gjorde rikelig bruk av i sine bilder. I 1844 kom det første av mange norske folkelivsskildringer - Eventyrfortellersken og etter at han i 1845 vendte tilbake til Düsseldorf fulgte en rekke malerier, blant dem var Norsk juleskikk. I dag regnes Adolph Tidemand som vår første historiemaler og en stor skildrer av det norske folkelivet. Tidemand var opptatt av å male det som var spesielt norsk. Men siden han bodde i Tyskland, måtte han ofte reise på turer til Norge. Her lagde han mange skisser av bøndene, klesdraktene til bøndene og hvordan de levde. Tilbake i Düsseldorf kunne han så lage malerier ut fra skissene. Når Tidemand malte bilder av bondekulturen, “pyntet” han ofte på virkeligheten. Han ønsket å vise hvor flotte de norske bøndene var, og malte dem i fine folkedrakter i stedet for i slitte hverdagsklær. Når kunstnere pynter på virkeligheten og gjør ting finere enn de er, sier man at kunstneren idealiserer bildene. Dette var typisk for den perioden i malerkunsten som Tidemand hørte til, kalt nasjonalromantikken. I dag kan vi likevel lære mye om hvordan livet var på den tiden ved å se på bildene hans. Tidemand var en fremragende og produktiv maler og Nasjonalgalleriet i Oslo eier over 100 bilder av ham!

"Haugianerne", 1852
Tidemands hovedverker eller mest kjente malerier er «Haugianerne» malt i 1852, og «Brudeferden i Hardanger» malt i 1848 og som er et av fem bilder som Tidemand og Gude malte sammen. «Brudeferden i Hardanger» er regnet som selve høydepunktet i den nasjonalromantiske malerperioden

.     

"Brudeferden i Hardanger" 1848

Tilbake

Ulfstens gate

Nikolai Martin Ulfsten
(1854 - 85)

Gaten ble oppkalt etter maleren Nikolai Martin Ulfsten. Ulfsten ble født i Bergen og var elev av Fr. Bøe i Bergen, Thurmann i Düsseldorf og hos Gude i Karlsruhe. Paris i årene 1877 og 78 og i Italia og Egypt 1879. Senere bosatte han seg for en kortere tid i Karlsruhe.
Best var han i sine bilder fra Lista og Jæren, og helst da med stranden og sanddynene, gjengitt i de fineste valører.
Han er repr. i NG.

Tilbake

Vibes gate

Oppkalt etter stattholderne Johan Vibe og Ditlev Vibe.
Ditlev Vibe (1670 - 1731)
1699 oversekretær i Det danske kanselli, 1708 geheimeråd og medlem av konseilet. Under Den store nord. krig gikk han sterkt inn for en alliansepol. med Russland. Stattholder i Norge 1722; tok seg særlig av næringslivet og søkte å beskytte bøndene fra embetsmennenes side. Eier av baroniet Rosendal i Hardanger fra 1725.

Johan Vibe (1637 - 1710)
Norsk visestattholder. Uekte sønn av lensherre Peder Vibe i Tr. heim; norsk offiser 1659, adlet 1671. Oberstløytnant under Gyldenløvefeiden (1675 - 79), hvor han utmerket seg i flere trefninger. Fra 1681 generalmajor og øverstkomm for nordenfjells, generalløytnant 1700 og utnevnt til visestattholder i 1708.

Tilbake

Wergelandsveien

Henrik W ble født i Kristiansand 17. juni 1808. Hans mor Alette, født Thaulow, stammet på den ene siden fra en dansk embedsmannsfamilie, og fra Christieslekten på den annen. Farfaren hans var av gammel bondeætt fra gården Verkland i Ytre Sogn.
Henrik W. vokste opp på Eidsvoll, der naturen skal ha hatt en viss innflytelse på hans diktning, og i likhet med Welhaven var han prestesønn og født inn i embetsmennenes kretser hvor faren Nicolai Wergeland møtte på Riksforsamlingen i 1814 som repr. for Kr. sand S.
Henrik W tok eksamen ved Christiania katedralskole i 1825. Teologisk student dels i Christiania og dels hjemme på Eidsvoll og fikk i 1829 tittelen Cand. theol. Det var under studietiden at Wergeland ble kjent med Welhaven. Dette skulle bli et heller bittert bekjentskap i det de hadde vidt forskjellig syn på politikk og estetikk. Wergeland forkastet den klassiske tradisjonen og ønsket ingen påvirkning fra utlandet. Han ville dessuten ha et fritt Norge med en egen særnorsk kultur. Den skulle bygge på det naturlige norske som han mente man fant i bondekulturen og i den norske naturen. Han drømte om en norsk språkreformasjon som skulle fjerne dansk påvirkning i språket.
Wergeland betraktet seg selv som de svakes beskytter, og la ned mye arbeid i bl.a. folkeopplysning for å bedre denne gruppens kår. Særlig husket er hans kamp for jødenes rettigheter og for å skaffe jødene adgang til Norge.
Som ung var Wergeland ofte forelsket og allerede som fjortenåring ble han forelsket i Ida Haffner. Fire år senere lidenskapelig forelsket i embedsmannsdatteren Hulda Malthe, men hun gjengjeldte ikke hans følelser. Da hun for andre gang avslo hans frieri, mente han at livet ikke hadde noe mening lenger. Først prøvde han å ta livet av seg ved å kaste seg utenfor en låvebro. Da dette mislykket ville han til Hellas og dø i krigen, men ble holdt tilbake av faren. Wergeland prøvde nok en gang å fri til Hulda, men forgjeves. Omsider lyktes det han å finne seg et kjerringemne og 1838 blir han forlovet. Den utkårede het Amalie Sophie Bekkevold og året etter gifter de seg..
Wergeland kunne ikke leve av diktningen sin og forsøkte flere ganger å få en stilling som prest, men forgjeves. Dette skyldtes hans mange radikale meninger og noe viltre livsførsel. Han var kjent som provokatør og fyllik, og ble stadig stilt for retten for sine uttalelser. Alt dette tok hardt på Wergelands økonomi og ble et problem da han i 1838 ble forlovet med Amalie Sophie Bekkevold. For å finansiere et ekteskap, ble han nødt til å akseptere en lønnet stilling hos kong Karl Johan. Dette var stikk i strid med Wergelands revolusjonære politikk om et fritt Norge. Han mistet mange av sine tidligere støttespillere og ble etter hvert svært isolert. I 1841 flytter ekteparet Wergeland inn i boligen "grotten".

Tilbake

Allerede som ung fattet han interesse for tegning og ble elev av Flintoe Johannes ved tegneskolen i Christiania. 16 år gammel reiste han til Düsseldorf i Tyskland hvor han ble elev ved kunstakademiet. Her fikk han en rask karriere. Bare 20 år gammel ble han hjelpelærer. Han var en fremragende pedagog og før fylte 30 år ble han professor ved akademiet. Senere var han professor på kunstakademiet både i Karlsruhe og Berlin. Gude er spesielt kjent for sine romantiske landskapsbilder og foretok mange reiser til Norge hvor han fant motiver. De første landskapsmaleriene var fri fantasi hvor han gjorde motivet idylliske og vakre, men etter hvert begynte han å male det man kan kalle landskapsportretter, med det menes en kan kjenne igjen stedene. Han ble også svært opptatt av hvordan lyset speilte seg i bølgene på sjøen, og studerte dette meget nøye. Etter hvert ble han så dyktig på dette området at han hjalp andre kunstnere med dette. De som fikk hjelp av han kalte han for "luftdoktoren".
Hans Gude hører inn under en maleperiode som kalles nasjonalromantikken, med sine idylliske landskapsmalerier med flotte lysvirkninger.
I motsetning til J.C. Dahl, med sine veldige utsyn over vestlandsnaturen, hentet Gude sine motiver fra østlandsnaturen. Men et hans mest kjente bilder er Brudeferd i Hardanger, som han malte sammen med Adolph Tidemand.