Hrafnistaætten

            På midten av 800-tallet bodde det på gården Hrafnista (Ramstad) i Namdalen en storbonde som  het Hallbjørn .Vennene hadde gitt han  tilnavn Halvtroll fordi det var lappeblod i årene hans. Hallbjørn ble av bøndene i denne sørlige delen av Hålogaland betraktet som en høvding og det sto stor respekt av mannen. Denne egenmektige høvdingen hadde en sønn som het Kjetil. Kjetil var som Høngætta både  handfast og storvokst, men som ungdom av fikk en inntrykket av at han trivdes best borte ved ildstedet. Der lå han  både sent og tidlig, med hodet støttet mot den ene handa mens den andre karet i ilden. Sønnens væremåte gikk inn på faren og han kom ofte med hint til sønnen om at dersom han tok bort den ene handa, ville det være lettere og kjennes ved ham som sønn, men Kjetil brydde seg lite om farens spydigheter og formaninger.
     I nabolaget bodde det en bonde som het Bjørn, og som hadde stor glede av å terge Kjetil. Rett som det var kom han med spitord, som “tomsingen fra Hrafnista.” En dag hadde Kjetil tatt seg en tur på fjorden for å fiske, men fiskelykken sto han ikke bi. Hele dagen lå han ute på fjorden, og alt han fikk var en storskrei. På fiskebanken lå også naboen Bjørn og huskaren hans. De hadde åpenbart hatt mer medgang, for båten lå dypt i vannet  av all fisken de hadde fått. Da de omsider trakk inn garnene for å dra hjem, kom de forbi Kjetils båt. Bjørn kunne ikke dy seg fra å komme med noen fantord, og lykkeønsket Kjetil med storfangsten, samtidig viste de han noen av de største fiskene de hadde fått. Men da ble Kjetil heftig: ”Her kan dere få min også, så blir dere kanskje nøgde.” Dermed slengte han torsken over mot Bjørns båt. Fisken traff Bjørn med slik kraft at han ble slengt over bord og kom aldri opp igjen. Kjetil tok uberørt årene fatt og rodde hjem. Da han kom hjem lot han som om ingenting var skjedd, og faren lot seg ikke merke med at han kjente til hendelsen.
   En dag Hallbjørn gjorde seg klar til å dra på sjøen, spurte Kjetil om han kunne få være med. Men faren mente det var nok best at han holdt seg hjemme ved ildstedet, for det var nok varmere ved arnen enn ute på fjorden. Kjetil ruslet skuffet vekk, men da faren kom ned til båten satt Kjetil i akterenden og ventet på han. Hallbjørn vasset ut til forstavnen av storbåten, samtidig som han ba sønnen om å skyve fra. Kjetil hoppet overbord for å dytte den ut fra land, men båten rikket seg ikke. I dølgsmål hadde faren satt føttene imot en stein og holdt igjen det beste han kunne, samstundes som han lot som om han trakk i båten. “Jeg vet ikke hvem det er du ligner? Dine frender kan det i hvert fall ikke være, du eier jo ikke krefter. Da jeg var på din alder, kunne jeg sette ut en storbåt som denne helt alene. Jeg skal vise deg krefter jeg, tenkte Kjetil å ga båten et veldig skubb. Hallbjørn fór omkull og plasket rundt mellom steinene i fjæra. Båten røk ut i vannet med slik fart at om ikke Kjetil hadde fått tak i den ville den ha drevet fra dem. Hallbjørn kom seg våt og brummende på bena: “En skulle ikke tro jeg var din gamle far slik du turer fram. Du var jo nær ved å ødelegge en gammel stakkar, men nå har du synt meg at du har krefter og vet å bruke dem.” Deretter la de fra land og rodde fiske sammen. Etter dette kom far og sønn meget godt overens.
     Kort etter ble det uår i Hålogaland. En dag spurte Kjetil faren om han ikke kunne få reise på fiske. Det var knapt nok med mat om ikke han om ikke han skulle ligge gården til byrde. Hallbjørn tilbød seg å slå følge, men Kjetil beroliget faren med at han godt kunne klare storbåten alene. “Jeg skjønner du vil rå deg selv, sønn,” sa Hallbjørn. “Men det er iallfall best du får vite hvordan det er i landet nordpå. Først kommer du til en fjord som heter Næstefjord. Nord for den begynner den store Midtfjorden, og nord for den igjen ligger Vitadsgjafe, men du finner fiskerstuer du kan ligge over i langs med kysten. Sist jeg fór forbi Midtfjorden kom det røyk opp fra en av dem, men dette er så lenge siden at jeg kan ikke gå god for at det bor folk der i dag.” Med farens råd la Kjetil i vei og seilte til han kom til Midtfjorden. Der kom han inn i fjorden og fikk øye på stua faren hadde snakket om. Det viste seg å bo folk der nå også, for det steg røyk opp fra ljorehullet. Han satte kursen mot land. Ingen var hjemme da Kjetil kom opp til stua, men han så det lå en stor fangst utenfor i fiskegravene, så det var tydelig at vedkommende som holdt til der ikke var langt unna. Han rev vekk noe tømmer og stein som var lagt over som dekke, og fant både hval , selkjøtt og bjørneskinker. På bunnen av graven fant han litt saltet menneskekjøtt, noe som røpet hva slags skapninger det var som holdt til her inne i fjorden. Ut på kvelden fikk han høre tunge åretak ute i fjorden, og da han gikk ned til stranda fikk han se det var en kraftig og velvokst kar som var på vei mot land. Det var en enormt stor båt, og eieren så alt annet enn vennlig ut. Straks båten støtte mot, sprang mannen i land. Tok et godt tak i båten og bar den opp til naustet. Mannen var stor som en kjempe og trådte så tungt at føttene sank dypt ned i jorden. Kjetil hørte han mumlet med hes røst; “Hvem er det som har våget å røre fangsten min og ødelagt de beste godbitene? Det skulle vel ikke være han Kjetil, den askefisen, som har husert her?” Kjetil skyndte seg inn i stua, for han så at om mannen skulle greie å komme inn døra måtte han bukke seg, dermed ville hodet komme først gjennom åpningen. Idet mannen kom inn sto Kjetil klar med øksa og ga han et kraftig hogg i halsen, slik at hodet føk av. Etter dette ble Kjetil boende i fiskerleiet en stund, og til slutt hadde han fått så mye fisk at han mente det var på tide å sette kursen hjemover igjen.
   Neste sommer ville Kjetil i vei igjen, og satte ut storbåten. Hallbjørn som forsto sønnen aktet seg langt nordpå denne gangen forsøkte å overtale ham, og sa det var klokest å kjøre hjem mens vogna fremdeles var hel. Men Kjetil ville ikke høre på det øret og la til sjøs. Han holdt nordover helt til han kom til Vitadsgjafe hvor han slo seg til i en tom sjøbod. Det var så mye fisk i fjorden at han nesten kunne fange den med hendene, og allerede første kvelden hadde han hjellen inne i naustet fint behengt med skrei. Neste morgenen da han kom ut for å se hvordan det gikk med fisken, var hele fangsten forsvunnet. Samme kveld bestemte han seg for å sitte oppe i håp om å få øye på hvem denne tjuveradden var som stjal fisken. Litt ut på natta fikk han øye på en jotun som snek seg inn i naustet og forsynte seg med ei dugelig bør av fangsten. Straks han kom ut satte Kjetil øksa mellom skulderbladene på ham, men jotnen vred seg for hugget slik at øksa ble sittende igjen. Den ubudne gjesten la i vei innover fjellet og forsvant inn i ei hule. Kjetil i vei etter tyven det snareste han var kar om, og da han kom til huleåpningen fikk han se det satt flere troll rundt et bål. Inne fra grotten kunne han  høre hvordan de lo og gjorde narr av jotnen som hadde fått øksehogget; “ Fikk du takk for sist; Kaldrane?”  Den sårede jamret og bar seg og sa han trengte mer til forbindingssaker enn hånsord. Trollene fortsatte en stund med å terge den sårede , men omsider gikk de innover i hula for å hente salve. Mens stakkaren satt der og ventet, listet Kjetil seg inn på jotnen, rev til seg øksa og ga han banehogget. Deretter gikk han tilbake til sjøboden og fortsatte fisket. Da tiden var inne for å reise hjem, lastet han skuta full og la kursen sørover. Hallbjørn tok vel imot ham og spurte om han hadde opplevd noe spennende oppe i Vitadsgjafe? “Ikke noe særlig,” svarte Kjetil.
     Senhøstes samme år gjorde Kjetil seg i stand til en ny tur. Denne gangen satte faren seg i mot og forbød han rett ut å dra avsted. Han sa det ikke var skikk for fastboende folk å fiske nordpå på denne tida av året, men samme hvor mye faren satte seg i mot så hjalp det ikke. Endelig var Kjetil reiseklar og kort etter la han i vei. Da han kom nord i fjordene røk det opp til storm, og lenge lå han for revet seil og drev ute på havet.  Smått om senn klarnet været så meget at han kunne se hvor han var. Han var kommet helt opp til Lappmarken, og fjellene reiste seg steilt opp av havet.. Han satte kursen innover mot land, og i et lite sund mellom to fjellsider fant han en liten plass hvor han kunne trekke båten på land. Han fortøyde den, la seg til rette og sovnet straks etter. Ut på natta våknet han brått ved at båten kastet seg voldsomt under han, og da han kikket over relingen fikk han se det var ei trollkjerring som drev og ristet og skaket båten i forstavnen. Han hoppet ned i jolla, kappet repet som holdt båten og støtte fra. Været var fremdeles hardt, med farlige vindkast, og rett som det var slo sjøen inn over båten. Da det så som mørkest ut fikk han se det svømte en hval mellom båten og sjøen, og det kunne se ut som om den brøt de største bølgene når de var i ferd med velte båten, og det underlige var at han syntes det så ut som om den hadde menneskeøyne som fulgte med og passet på han. Til slutt drev båten inn på noen skjær og  ble knust, men Kjetil fikk kravlet seg opp på et svaberg. Han reiste seg opp for å se hvor han var, men det var ikke land å se noe steds, uten en mørk banke langt nord. Etter å ha hvilt seg litt hoppet han i sjøen og tok til svømme nordover mot tåkeranden. Langt om lenge kom han omsider til land, men da var han så utmattet at det var med nød og neppe han greidde å stå på bena. Været hadde nå begynt å bedre seg og ikke lenge etter fant han en sti som førte opp til en gård. Ute på tunet sto en mann og hogg ved. Han kalte seg Brune og da han fikk se Kjetil komme ravende, spurte han om Kjetil ikke ville komme innenfor. I huset satt det to kvinner, og de satte frem mat til gjesten. Da aftenen kom og de skulle re nattleie til Kjetil, spurte Brune om Kjetil skulle sove alene eller om han heller  ville ligge hos Ravnhild, datteren hans. Kjetil kikket forlegent bort på jenta. Hun var kraftig bygget, tung og stor, med et bredt ansikt og flat nese. Ikke noe direkte skjønnhet, men det var noe med henne han likte - så han sa han godt kunne like å sove hos Ravnhild. Hun var kjærlig mot han, og Kjetil tok henne til kone.
     Hele høsten og vinteren var Kjetil hos Brune, og han hadde stor nytte av vennskapet. Brune tok han med på jakt og lærte han opp til å bli en dyktig bueskytter. Da våren kom begynte Kjetil å lengte hjem, og Brune fulgte han et godt stykke på vei. De kom til ei stor slette hvor landskapet var noenlunde fremkommelig. Her tok de farvel med hverandre og Brune forklarte han veien videre. “Fortsett å følg kysten sørover, men unngå å ta snarveier gjennom skogene, for der lurer mange farer.” Han ga Kjetil tolv piler og dessuten en brodd. Brodd var en sterk pil med firkantet odd som hadde kraft og lykke i seg. Den skulle han kun bruke i ytterste nødsfall. Så skiltes de. Brune reiste hjem, og Kjetil fortsatte videre langs kysten. Da han kom innerste i en stor fjord, sto han litt og så seg om; hvorfor kan jeg ikke ta den enkleste og snareste veien? Dermed dreide han av og istedenfor å følge fjorden utover, dro gjennom skogen. Han hadde ikke gått langt før han så en stormbyge av snø nærmet seg med faretruende fart, og etter hvert som den nærmet seg kunne  han se det var en mann som kom kjørende i en skinnpulk trukket av to reinsdyr. Kjetil stanset han og spurte hva mannen het. “Jeg heter Guse,” svarte mannen, “og er samenes konge. Men hva er du for en utbygding som flyr rundt i skogen som en ulv? Du kommer ganske visst til å hyle innen våre veier skilles.” Kjetil fortalte hvem han var, og mente de kunne friste hvem som bet best, ulven eller lappen. Guse la en pil på buen sin og skjøt, det samme gjorde Kjetil. Pilene møttes i luften og falt ned på bakken. De var begge dyktige bueskyttere og hver gang de skjøt møttes pilene. Til slutt hadde de bare ei pil hver igjen. Samen Guse hadde en med mothaker på, og Kjetil den med brodd. Så skjøt de sitt siste skudd. Lappens pil suste like forbi øret på Kjetil, men Kjetils brodd rammet Guse i brystet og han falt død om. Kjetil samlet sammen de beste pilene til samekongen, Flaug, Hremsa og Fifa, dessuten hans gode sverd Dragvendel. Deretter fortsatte Kjetil ferden hjemover. Da han kom ovenfor Hrafnista så han en mengde skip på vei inn bukta hvor gården deres lå. Like i nærheten av gården traff han på en småbonde som han spurte om hva som var på ferde etter som alle båtene var på vei mot Hrafnista. Bonden forklarte de skulle dit for å drikke gravøl over Hallbjørns sønn. Det ble stor glede da Kjetil kom inn, og gravølet ble endret til et storslått gjestebud.
    Kjetil ble nå hjemme på gården i tre år. En dag kom ei skute til Hrafnista, og ombord var Ravnhild og hennes sønn som ble kalt Grim Loddenkinn, fordi han var så lodden at det var tydelig han hadde blod fra jotner og utbygdinger ætt i seg. Kjetil ville gjerne at Ravnhild skulle slå seg til på gården, men faren knurret og mislikte tanken på å ha den slags folk på gården. Kjetil forsøkte så godt han kunne å glatte over og sa til Ravnhild at hun måtte prøve å bære over med farens oppførsel, men det var ikke alltid like lett. “Dere bryr dere visst ikke stort om enten jeg er snill eller vred, så nå vil jeg reise hjem. Om tre år kommer jeg tilbake for å hente Grim.” Da Ravnhild var reist ble Kjetil taus og innesluttet. Det var tydelig at han savnet henne. Hallbjørn forsøkte å snakke fornuft i sønnen og ymtet innpå at det var på tide at han tok seg ei kone og fikk jotnekvinnen ut av tankene. På en gård litt            sør for Hrafnista bor det en rik og dyktig bonde som heter Bård. Han har ei vakker og ættgod datter som het Sigrid, og hun ville passe som husfrue på Hrafnista. Men Kjetil sa han heller ville dra til sjøs og seile havfiske. Da ble faren vred og sa bestemt, “Uansett hva du mener så akter jeg å fri på dine vegne, og du vet hva du skylder ætten.” Som sagt så gjort. Hallbjørn dro på gjesting til Bård. Bård svarte han vennlig “ Jeg skulle nå likevel trodd Kjetil var voksen nok til selv å dra på frierferd, han har jo gjort dristigere ferder tidligere.” Da ble Hallbjørn vred og sa;” Tror du jeg farer med tomt snakk når jeg frir for sønnen min?” -”nei,” svarte Bård,” men jeg vet bare at dersom Kjetil hadde vært så hissig på dette giftet, var han nok kommet selv. Men jeg har ei styrke eller vilje til å si nei til Hallbjørn fra Hrafnista, så det får bli slik du ønsker.” Dermed ble det avtalt bryllup.
Da Hallbjørn kom hjem igjen lot Kjetil som ingen ting var skjedd og ikke var han spørrelysten på hvordan det var gått med frierferden. “Nå er du ikke nysgjerrig, Kjetil ?” spurte faren, men Kjetil lot som om han ingenting hørte. Han lot de andre gjøre som de selv fant best, og sa ingen imot da det ble stelt til bryllup for ham. Gildet ble både stort og gjevt, men bryllupsnatta satt Kjetil oppe fullt påkledd og gjorde ingen tegn til å legge seg. Sigrid lot seg ikke merke med at hun var skuffet. Natta etter gikk han og la seg ved siden av henne. Etter dette fikk han stor respekt for henne og de kom godt overens. Da Hallbjørn døde kort etter, overtok Kjetil gården, han satt i stor velstand og holdt mange folk. Det var ingen som kunne måle seg med ham, og han fikk stor innflytelse i bygdene i det sørlige Hålogaland at han ble og betraktes som høvding.
     Da tre år var gått, kom Ravnhild tilbake slik hun hadde sagt. Kjetil tilbød henne å bli på Hrafnista som frillen hans, men hun avslo og ville ikke engang gå inn. “Så vegelsinnet som du er, kan jeg ikke ha noe med deg å gjøre,” sa hun. “Og dette blir siste gang vi treffes.” Deretter gikk hun med stolt gange ned til skipet, uten en gang å ta sønnen Grim med seg. Det var tydelig at skilsmissen gikk hardt inn på henne. Sommeren etter tok Kjetil Grim med seg og seilte langt nordpå, helt opp oppunder Lappmarken. En kveld gikk de tom for drikkevann og satte kursen mot land. De fortøyde båten i et lite sund mellom to høye fjell og Kjetil sendte Grim opp for å få tak i vann. Ikke lenge etter kom gutten i fullt firsprang nedover mot faren og fortalte det sto et troll ved elva som ville ta han. Kjetil lot sønnen bli ombord og la i vei oppover. Da han kom opp fikk han øye på utysket og Kjetil truet det med så sterke ord at trollet tok til beins og forsvant det snareste det var kar om. Neste morgen hadde Kjetil ombestemt seg, og da de la ut fra land satte han kursen hjem mot Hrafnista.
     Siden kom det uår over landet, det hender ofte der nord. Kornet frøs på marken, og fisken søkte ut mot storhavet. En dag kom Sigrid bort til Kjetil og sa at det skulle så meget til i huset, så mange folk som de hadde på gården. Kjetil svarte at hun trengte ikke minne han på det og ikke lenge etter gjorde han seg rede til å dra på sjøen. Dagen etter var storbåten klar. Kjetil satte ut fra land og dro nordover på fiske. Da han kom til Skrofar, la han mot land og fikk se ei gyger stå ytterst på pynten. Gygra var nettopp var kommet opp av sjøen og vannet drev av henne. Hun sto i en kort skinnmudd og blunket mot sola og var alt annet en vakker å se til og glinset svart som bek i sollyset. Kjetil ropte til henne og spurte hva slikt et troll kunne hete. “Jeg heter For at,” svarte hun, “ og har gitt mang en fisker døden. Hvem er du som står der og skvaldrer?”
   -“Hjemme på Hrafnista kaller de meg Kjetil Høng,” svarte han. “Det hadde vært bedre for deg om du var blitt sittende hjemme på Hrafnista istedenfor å tulle omkring mellom de ytterste skjær,” svarte For at. “Hva er det i grunnen du akter å gjøre her oppe?” “Jeg hadde nå tenkt jeg skulle koke meg litt mat”, svarte Kjetil.  “Det er jeg flinkere til enn deg,” sa gygra,. “og nå skal du i gryta.” Hun tok et par lange skritt i mot han, men Kjetil hadde buen og en av Guses piler klar på strengen, og idet hun kom mot han sendte han ei pil mot henne. Straks forvandlet hun seg til en hval og plumpet ut i sjøen, men pila traff henne under den ene finnen og Kjetil hørte et mektig vræl ute fra havet. Han slo seg ned på stedet og ga seg til å fiske. Ei natt våknet han ved at han hørte et kraftig brak inne fra skogen. Han spratt opp for å se hva som var på ferde. I det samme fikk han se ei anna trollkvinne på vei ned til sjøen. Hun hadde håret hengende ned i en stri manke om skuldrene, noe som var tegnet på at hun skulle ut å virke og hadde trollkunster fóre. “ Hvor har nå du tenkt deg, lille mor? ” ropte Kjetil etter henne. “Jeg skal på trollmøte med alle de store,” svarte hun og stakk til havs. Hele natta dundret det troll henover øya, men Kjetil hadde ikke noe bråk med dem. Han ble værende i Skrofar hvor han drev med fiske inntil båten ble full. Så reiste han hjem til gården og fylte Sigfrids stabbur med skrei og sel. Kjetil satt bred og mektig på Hrafnista så lenge han levde, og etter hans død overtok sønnen Grim Loddenkinn gården.
    Grim gikk på frierføtter til Lopthøna, datter av Harald Herse. Hun var ung og vakker og hadde store kunnskaper som lægekone. Men da Grim kom til bryllupsermonien, var bruden forsvunnet, og ingen visste hvor det var blitt av henne. Gildet varte i tre dager og tre netter til ende, men det var ikke stor glede over ølbollene, nå som brura manglet. Den gang var det ingen som visste at brudens stemor hadde forgjort den unge jenta og kastet trollham på henne og sagt hun skulle leve som den styggeste trollkjerring til sin dødsdag, om det ikke kom en mann som ville gjøre det med henne, som menn ellers bare gjør med møer som er fagre og tiltrekkende å se til. Grim satt hjemme og sturte og var lite tilfreds.
  Et par år etter kom det, som så mange ganger før, misvekst og dårlige tider. Grim tok med seg to av huskarene og stakk til sjøs. De seilte nordover, helt til Gandvik. Han hadde lagt merke til at det var fullt opp av fisk i fjorden og slo seg ned i ei sjøbod. Da Alle var sovnet, våknet de brått av et veldig uvær som kom over dem. Det kom snø og frost og isen la seg både ute og inne. Dermed lå de værfast i flere dager og det så lite oppløftende ut. Den tredje natta våknet Grim ved at han hørte en skingrende latter utenfor boden. Han sprang opp, grep øksa, og gikk ut for å se hva det kunne være. Som vanlig hadde han farens piler, Gusearven med seg. Med det samme han kom ut fikk han se to gygrer som sto og holdt i hver sin ende av storbåten, og de ristet den så den var nær ved å gå stykker. Grim spendte buen og skjøt pila gikk tvers igjennom den ene av dem, så hun falt død om. Idet den andre fór løs på han, svingte han øksa, og våpenet bet dypt i skulderen hennes og hun satte i et vræl. Hun vred seg slik at Grim ikke greidde å holde fast på økseskaftet, og løp innover strandbredden og forsvant inn i landet. Grim satte etter henne og så hun stakk inn i ei hule i fjellet. En smal sti gikk stupbratt ned fra hula, og da Grim omsider var kommet opp, fant han øksa like utenfor huleinngangen. Den måtte ha falt ut av såret idet hun hadde forsvunnet inn i hula. Grim grep øksa og kikket inn, og fikk øye på en jotun og ei gammel og fælslig gyger som satt ved et bål. Han hørte de spurte unggygra som nettopp var kommet hvor søsteren hennes var. “Hun ligger død nede på stranda, og jeg har også fått mer enn jeg kan like, mens dere sitter her og varmer føttene foran ilden,” svarte hun. “Vi troll får nok aldri fred for mennene nede på Hrafnista”. Hun hadde ikke mer enn så vidt snakket ut før hun falt hun død om. Grim bykset inn og satte øksa i skallen på jetten så han stupte i gulvet. Kjerringa sprang opp og gjøv løs på Grim. I vilt basketak rullet de fram og tilbake, inntil han fikk et godt tak i hoften og kastet henne i huleveggen. Deretter tok han øksa og gjorde det av med henne. Neste dag var det godvær. Grim og mennene hans tok en sonderingstur langs stranda. Da fikk de øye på en veldig hval som var drevet på land. De fikk fortøyd den og ga seg til å partere den.  Fullt opptatt av arbeidet, dukket det plutselig en flokk menn, og han som kom i spissen spurte Grim hva han mente med å stjele noe som tilhørte andre. Grim svarte at han ikke visste annet enn at han var i sin gode rett, for han hadde funnet hvalen først. “Vet du ikke at det er mitt alt som driver i land her på denne kyststrekningen,” spurte mannen.  “Nei,” svarte Grim.” Det gjør jeg ikke, men la oss dele halvt?”  Her er ikke snakk om å dele, enten rømmer du hvalen, ellers blir det verst for deg selv,” truet lederen av flokken. Grim valgte å verge hvalen, og det endte med at Grim og de to huskarene drepte samtlige, men da kampen var over hadde han mistet begge huskarene, og selv var han så utmattet og blødde fra flere sår at han nesten ikke orket å røre seg. Der lå han og ventet på å møte sine forfedre da det plutselig dukket opp ei trolltaus. Hun var ikke større enn ei ni år gammel jente og så drøy rundt midjen at han ville ha vanskelig for å ta omkring henne. Hun hadde svart hud  og nesten ikke hår på hodet, og ansiktet var alt annet enn vakkert. Hun kom bort til han og sa;” Nå er det smått bevendt med Håløygehøvdingen. Vil du ta ditt liv fra min hånd, Grim?” “Vakker er du ikke,” svarte han,” men vi er jo alle glade i livet og jeg må vel takke ja, om du vil hjelpe meg.?” Så løftet hun Grim opp i armene sine og sprang av sted med han som om han skulle ha vært en årsunge. Hun bar han inn i ei hule og deiste han ned på gulvet så han rent mistet pusten. Etter på ga hun han noe varmt å drikke idet hun sa;” Nå har jeg fått deg under tak, og nå vil jeg ha bergelønn for strevet. Gi meg et skikkelig karkyss.” Det gikk frysninger nedover ryggen på Grim ved tanken på å kysse dette kjerringemne. Og ikke ble hun noe penere jo lenger han så på henne.” Nei- tvi vøre,” svarte han tvert. “Vel,” sa hun.” Da kan jeg bare si deg at du har ikke lenge igjen.”  “Jeg får vel friste da,” sa Grim. “Men det er ikke av lyst dette skjer.” Så måtte han til pers, og merkelig nok var hun slett ikke så ille å kysse som hun var å se til. Hun hadde myke og fuktige lepper. Om kvelden redde hun leie på gulvet og spurte om han ønsket å sove alene eller om han ville ligge hos henne. “Alene,” kom det kjapt fra Grim. “Godt, så slipper jeg å læge deg,” svarte hun. Grim skjønte han måtte gi seg, og ba henne re leiet som hun selv ønsket. Så forbandt hun alle sårene hans og det underlige var at all verk og svie forsvant. Etterpå ble han liggende å undre seg over hvor bløte fingrene hennes var da hun bandasjerte sårene, selv om de lignet mer på trollklør enn menneskehender. Da hun var ferdig la hun seg ned ved siden av Grim. Ut på natta ble han betatt av varmen fra kroppen hennes, og fikk lyst på henne og tok henne. Neste morgen  følte han seg frisk og kjekk og da han snudde seg for å se etter sengekameraten, lå det ei ung og fager kvinne ved siden av han. Nedenfor leiet lå det en heslig trollham på gulvet. Grim spratt ut av leiet  og kastet hammen på ilden. Han ble sittende ved bålet til det var brent ned og bare asken tilbake. Deretter gikk han til leiet for å se til ungmøyen.  Mens han sto der og så på den bevisstløse jenta begynte han å dra kjensel på den bortkommende festmøen. Han gned henne på pannen med kaldt vann og litt etter litt begynte hun å komme til seg selv. “Nå har vi det begge godt,” sa hun. “Jeg berget livet ditt, og du ga meg kvinneligheten tilbake. Jeg er din festmø Lopthøna, og nå skal du følge meg hjem til far min og drikke bryllup med meg, slik som vi ble enige om.” De gikk sammen ned til sjøboden, lastet skuta med hvalkjøtt og gjorde seg klar til å dra. Grim heiste seilet, og det gikk med han som det pleide å gå mennene på Hrafnista. De heiste seil og straks blåste det opp en god bør. Da de kom hjem til gården ble folkene hans så glade for å se ham at en skulle tro de hadde vendt tilbake fra Helheimen. Harald Herse tok i mot datteren og hennes festemann med åpne armer og holdt bryllup for dem med stor heder. Men brudens stemor deltok ikke, for hun lå begravd under ei diger steinrøys med en skinnbelg trukket over hodet. Harald Herse hadde gitt henne lønn som fortjent, da han fikk høre det var hun som sto bak datterens elende.
   Grim og Lopthøna fikk en sønn året etter mens de var på en ferd sørover til Viken, og måtte legge til land ved Berrjod på Jæren. Her fødte Lopthøne en gutt som de kalte Odd. Odd ble oppfostret hos Grims venn Ingjald på Jæren, og sluttet fostbrorskap med farens sønn Åsmund. Etter som årene gikk vokste Odd opp til å bli en sterk og storvokst ungdom, og på lik linje med sine aner ble han snart en fremragende stridsmann, og særlig dyktig med pil og bue. En volve spådde han at Ingjalds hest Fakse ville bli hans bane, derfor drepte Odd hesten og grov den ned ikke langt fra Berrjod. Etter en tid reiste Odd og Åsmund hjem til Hrafnista hvor faren ga ham slektsgaven - Gusearven. Med den utførte han store bragder og fikk tilnavnet Orvar Odd. De to vennene foretok en Bjarmelandsferd sammen, hvor de byttet til seg skinn og huder. Da handelen var over og de skulle reise hjem, plyndret Odd en haug og røvet en masse gods og gull, men bjarmene kom over dem mens de holdt på, og det kom til strid. Odd brukte pilene og køllen sin det beste han kunne, og det ble stort mannefall blant motstanderne. Men det ble etter hvert for mange av bjarmene og det var med nød og neppe de to vennene og mannskapet fikk reddet seg ombord i skipene. På hjemveien hadde de flere basketak med jotner og troll, men lykken fulgte Odd, som den alltid hadde gjort med Hrafnistamennene, og de kom seg velberget hjem.
    En gang Odd lå ute i viking, kom han i strid med høvdingen Hjalmar den Hugstore. Kampen ble jevnbyrdig og de sluttet fred og fosterbrorskap. Senere hjalp de hverandre i flere slag, hvorav det mest kjente er slaget ved Samsøy, der Hjalmar falt. En tid etter Hjalmars død var Odd på et krigstokt til Irland. Under hærtoget forelsket han seg i ei kongsdatter med navn Olvår. Etter flere ekteskapstilbud fikk han henne til kone og det fortelles at de levde lykkelig sammen i mange år. Olvår fikk ei datter de kalte Ragnhild.
   Odd fór vidt og bredt i viking, og på et av sine hærtog i sør lot han seg kristne. På sine eldre dager ble han kjær i ei kongsdatter som het Silkesiv, og etter å ha bistått hennes far i et slag, fikk han henne til kone. Siden levde han lykkelig med Olvår og Silkesiv. Det sies at Odd var over hundre år gammel da han fikk lyst til å se igjen barndomshjemmet sitt. Han rustet ut to skip og seilte til Hrafnista, hvor hans dattersønn hadde overtatt styret. På tilbakeveien gikk han i land ved Berrjod for å se til sin fosterfars gård. Der fant han en gammel hodeskalle av en hest. “Det skulle da vel aldri være skallen til Fakse?” sa Odd og slo til den med spydet. I det samme krøp det ut en orm som hadde søkt tilflukt skallen og bet den gamle vikingen i leggen. Dermed gikk den gamle volvens spådom, om at Fakse skulle bli hans bane, i oppfyllelse.

            Fra Hrafnista er det kommet en stor ætt på Island. Mange av dem omtales i de kjente islandske sagaer, og flere kan føre sitt opphav tilbake til Kjetil Høng. F.eks. Hrafn Høngsson som skal ha vært den første lovsigemann på Island da Alltinget ble opprettet i år 930. En annen var Egil Skallagrimsson, og Gunnar på Lidarende.

Sverdet Dragvendel gikk i arv i ætten, og i Egils hånd kom det vidt omkring i verden og øvet mang en djerv dåd. De mennene som nedstammet fra Kjetil Høng, var alle ærekjære, ordstutte og djerve. De var sene til vrede, men ble den først tent, lot de seg ikke stanse. Mange av dem, slike som Orvar-Odd og Gunnar på Lidarende, var dyktige bueskyttere.

[ Tilbake ]